Det var KIL som kom best i gang på Mjøndalen stadion, og hjemmelaget fikk få sjanser til å bevege seg ut av egen halvdel. Spillere som Olav Tuelo og Henry Shindika åpnet brilliant i sine respektive roller, og med et direkte og måljagende spill, kom KIL til kampenes første sjanser. Vi var hissige og hadde godt press på ballfører samtidig som vi hele tiden komprimerte. Vi presset høyt og holdt hjemmelagets hode under vann, noe hjemmepublikummet ikke var fornøyd med.

Men gradvis utover i omgangen kom bruntrøyene mere med. KIL mistet det gode presset på ballfører, backfireren ble liggende lavt grunnet trusler fra bakromstruende Adrian Paul. Midtbanen var rådville; skulle de stå høyt, eller legge seg lavt sammen med forsvaret? Det ble store strekker i laget, og Pål Alexander Kirkevold fikk store rom i mellomrommet.
Joackim Olsen Solberg kom til Mjøndalens første store sjanse etter femten minutter, da Anders Karlsen – dagens MIF-gutt – lobbet en ball over KIL-forsvaret. Førstnevnte fikk ikke nok kraft i headingen, og Kim Deinoff kunne enkelt og greit holde ballen i nevene.

En av Mjøndalens styrker er som kjent dødballer. Da var det naturlig at det var der kampens første mål også kom. Når vi ikke følger løp, ikke dekker stolpe og samtidig keeper går ut, fikk Knut Rønningene en enkel jobb med å sette inn ledelsen for de brune. Mjøndalen hadde tappet lufta ut av KIL-ballongen, mens vi var med på å kaste den i søpla med vår taktiske udyktighet.

Uten at det ble skapt store sjanser, var det Mjøndalen som fosset framover. Vi hadde ikke sjans, og brukte mye energi på å løpe i mellom og etter. Vi klarte ikke å komprimere, og laget fikk en kollektiv knekk.

Etter en halvtime spilt, fintet Rønningene seg inn i feltet og avsluttet. Deinoff reddet et godt MIF-forsøk, men holdt virkelig på å kløne det til. Like etter vartet han opp men en god redning da Kirkevold kom fri rett i mot.

Etter 37 minutter scoret Anders Karlsen et flott mål, i hvert fall i Mjøndalens øyne. Et skudd fra 30 meter gikk i en bue over Deinoff som stod vel langt ute. Den burde vår sisteskanse reddet.

MIF kontrollerte kampen til pause med godt og aggressivt spill. Vi var dessverre ikke i nærheten, selv etter en god start.

Etter en litt tam åpning på andreomgangen, viste KIL at de hadde tatt tak i problemene før hvilen. Andreas Moen fikk to sjanser i boksen etter 60. minutter, men Mjøndalen-keeperen reddet godt to ganger.

Uten at vi klarte å skape avgjørende målsjanser var det vi som styrte kampen. Det var da en lettelse at vi etter 77 minutter fikk straffe. En korrekt straffe, som for mange så litt billig ut. Magnus Myklebust ble felt med dommer som nærmeste mann. Olav Tuelo er som alltid sikker på straffer, og reduserte med en straffe der keeper var etter ballen.

Men MIF rygget unna, jaget KIL scoring. Vi sendte opp Arnar Førsund på tampen, og spilte med tre mann bak. Selv om midtstopperen vant noen dueller på topp, klarte vi ikke å skape flere sjanser. Kampen endte dermed 2-1 til hjemmelaget. KIL skuffet før pause, men hevet seg klart etter. Vi taper denne kampen av mangel på smartness. Det er synd, men det er positivt at vi hever oss, og vi burde kanskje hatt med oss ett poeng hjem til Kongsvinger.