På post i en mannsalder

Folk kommer og går på Gjemselund. Noen blir. For alltid.

KIL er en klubb som er helt avhengige av frivillige. Henry vasker klær, Anne-Marthe og Anna holder styr på billettselgerne, Kari passer på at dommerne har det bra mens Knut Olav server media og Svein selger lodd. Uten disse og alle de andre hadde det ikke blitt noen fotballkamper på Gjemselund – det hadde vel strengt tatt ikke vært noe KIL i det hele tatt. Alle fortjener en stor hyllest, både det som jobber noen timer i løpet av et år og de som har vært der størstedelen av livet sitt.

Slik sett er Bjørn Johansen både en typisk og utypisk representant for dugnadsfolket. Det typiske er at han stiller opp når klubben trenger ham. Både ved nedrykk og opprykk – han er der i tykt og tynt. Det utypiske er hvor lenge han har gjort det. Det er knapt nok noen som husker en kamp på Gjemselund uten Bjørn. Ingen av spillerne var født da han begynte å jobbe. KIL hadde aldri spilt en kamp på norsk toppnivå.

Bjørn Johansen foran den gamle hjemmegarderoben.
Bjørn Johansen foran den gamle hjemmegarderoben.

- Per Stømner var på meg tidlig på 80-tallet og ville ha meg med som vakt på KIL-kampene. Han skulle gi seg, og hadde vel på en måte fått beskjed om at da måtte han skaffe en erstatter sjøl. Heldigvis hadde og har jeg ei snill kone som aldri har holdt meg hjemme fra fotball og dermed var jeg på plass i 1982-sesongen. 

Kongsvingergutt

Bjørn fikk jobben som dørvakt i hjemmegarderoben. Den gang og til et stykke etter årtusenskiftet lå denne i brakka ned mot elva bak hovedtribunen. Ved både seier og tap var det mange som ville ha nærkontakt med spillere og trenere som nærmest måtte albue seg fram i folkemengdene. Når de først var inne passet Bjørn på at de fikk være sånn nogenlunde  i fred.

- Så godt som alle folk er snille. Mange har presset på for å få komme inn i garderobene, men de gjør som jeg sier og er høflige. Jeg er jo både født og oppvokst på Kongsvinger, så mange av de jeg ser kjenner jeg jo.

Nye tider

Etter at garderobene ble flyttet inn under hovedtribunen har Bjørn skiftet posisjon, men ikke jobb. Nå er han den som passer på at ingen sniker seg inn gjennom porten i spillertunnellen før, under eller etter kamp. Jobben er den samme som i 82.

- Jeg har stått mange timer og frøset, men det har jo blitt bedre. De siste 10 åra har jeg tross alt stått under tak! En annen forskjell er at ting har blitt litt strengere nå. Vi vakter har fått mye opplæring så rutinene rundt sikkerheten er en helt annen nå enn for 35 år siden. Heldigvis har jeg aldri vært utsatt for noen virkelig ubehageligheter, så det ser jo ut som om det  fungerer! 

Gode minner

På tross av opptil flere nedrykk er det ikke mulig å få Bjørn til å snakke om de kjedelige dagene. De morsomme historiene har han derimot mange av. Som da gjestene i sønnens konfirmasjon skjønte at han begynte å bli veldig rastløs da klokka nærmet seg 1800 og nærmest befalte ham om å reise på Gjemselund. Som da vaktene og spillerne hadde grillfest på Gjemselund en gang på 90-tallet.

- Politiet hadde rigget seg til med fartskontroll rett utenfor stadion her. KIL-spiller Ole Einar  Martinsen var litt for tung på gassen og kom furtende noen hundre kroner fattigere. Da bestemte vaktene seg for å sende hatten rundt for å samle inn penger for bota. ”Ollie” måtte jo få nyte festen!

Det finnes knapt nok tall på de fotballspillerne som har fått døra åpnet av Bjørn. Alle gutta på KIL selvfølgelig, men også kjente fotballspillere fra inn- og utland. De kommer og går, men Bjørn blir – så lenge han står på beina.

NB! Denne saken ble først publisert i KIL-magasinet 2017. 

Annonse: