KIL var fortsatt ubeseiret...

Det mimres på KIL.no om dagen, sjekk ut bidraget fra Steffen Larsen.

Annonse:

MIMRE-TIDER

  • Alle med en god KIL-historie er oppfordret til å mimre litt i disse tider. Dette er Steffen Larsens bidrag til Mimre-tidene. Kanskje kan det gi inspirasjon til andre som kunne tenke seg å dele KIL-minner med oss? KIL.no kan love at også din mimre-historie vil ble delt med andre. Send din historie til jonas.krabseth@kil.no.


Etter 17 strake år i Norges øverste divisjon i fotball, rykket Kongsvinger ned til 1. divisjon i 1999. I 2001 måtte KIL igjen ta turen ned en divisjon, til 2. divisjon og det som i dag er PostNord-ligaen. Året 2003 skulle derimot bli en kanonsesong for de med hjertet i KIL, og det er denne sesongen som la grunnlaget for mitt aller første virkelig sterke KIL-minne.

Vi skrur klokka tilbake til søndag 7. september 2003. Det er klart for runde 20 av totalt 26 runder i PostNord-ligaen, avdeling 2. Kongsvinger skal ta imot Ull/Kisa til det som kan omtales som en seriefinale på Gjemselund. Kongsvinger og Ull/Kisa hadde kjempet hardt hele sesongen om å kapre den øverste plassen på tabellen, som ville sikre opprykk tilbake til norsk toppfotball. Før kampen, etter de 19 første rundene, stod lagene likt i antall poeng, med 51 poeng hver. Kongsvinger var på sin side ubeseiret, mens Kisa stod med to tap så langt i sesongen. Kisa ledet derimot tabellen med fem plussmål. Det var ingen tvil om at dette var en såkalt «sekspoengskamp». Et av lagene skulle snart få et overtak i opprykkskampen.

I perioden før 2003 har jeg ingen KIL-minner jeg virkelig kan huske ordentlig godt, men sporadiske glimt fra ulike kamper. Dette er altså den første kampen som har festet seg hos undertegnede, på daværende tidspunkt ni år gammel, som det første virkelig store KIL-minnet. Denne ettermiddagen huskes blant annet for at imponerende 5024 tilskuere hadde tatt turen til Gjemselund. Etter kampen gikk flesteparten hjem med et smil om munnen, vel vitende om at opprykket var i KILs egne hender.

Bare tre av spillerne fra KIL-laget i 2003 var over 23 år, og stallen kan på den måten minne mye om situasjonen og tankesettet man ser igjen i dagens KIL-utgave. Blant spillerne som spaserte ut på Gjemselund denne tidlige høstdagen i 2003, var blant annet Kai Olav Ryen, Pål Håpnes, Lars Erik Fremming og Espen Nystuen, alle store navn i KIL-sammenheng. Spilleren som skulle spille hovedrollen i mitt første spesielle KIL-minne var ingen av de nevnte, men en spiller som på et tidligere tidspunkt i karrieren hadde prøvespilt for Manchester United.

Kampen mot Kisa var relativt tett og jevn, og det var lett å forstå at ingen av lagene ville tape kampen. Å havne tre poeng bak ville være skjebnesvangert. Avgjørelsen skulle imidlertid komme, nærmere bestemt i kampens 86. spilleminutt. Patrick Holtet, som prøvespilte for Manchester United som 16-åring, fikk ballen et godt stykke utenfor 16-meterfeltet til Ull/Kisa. Det var nærmere 35-meters hold, og jeg husker jeg tenkte noe sånt som «ikke skyt» da jeg så Holtet var på vei til å fyre løs. En slik følelse man ofte får når spillere velger å skyte fra det som tilsynelatende er alt for langt hold. Hovedpersonen selv sa til Dagbladet i etterkant av kampen at «jeg fant ingen medspillere i nærheten, så jeg siktet på mål og klinte til». Kanskje var det like greit at det ikke var noen medspillere i nærheten, for skuddet kommer til å bli husket av mange. Følelsen av fortvilelse ble fort forandret til et endeløst jubelbrøl. Ballen satt i Kisa-nettet, og målet sørget for at KIL vant kampen 1-0. Ull/Kisa-spillerne måtte reise slukøret tilbake til Jessheim, vel vitende om at opprykket så ut til å glippe.

KIL endte tilslutt fire poeng foran Ull/Kisa på tabellen i 2003. KIL spilte uavgjort mot Nybergsund-Trysil noen runder etter, samtidig som Kisa vant sin kamp den runden. Det betød at KIL enda ikke var sikret opprykk før siste serierunde, selv uten tap hele sesongen. Siste runde mot Lillehammer ble også en minnerik kamp med 4-3-seier til Kil, og KIL rykket opp, uten å tape en kamp. KIL var igjen oppe i Norges nest øverste divisjon.

I en tid der det ikke spilles fotballkamper som kan skape nye minner, er det godt å ha slike kamper å mimre tilbake til. Følelsen før kamp der man gleder seg, men samtidig er nervøs for hvordan dette vil ende, er noe alle supportere gleder seg til å oppleve igjen. Følelsen av å gå seirende ut av en så viktig kamp og gleden en fotballkamp kan gi deg, er helt spesiell. Skuddet til Patrick Holtet i 1-0-seieren over Ull/Kisa, 7. september 2003, ble den første kampen jeg virkelig kjente på den følelsen. I ettertid har det blitt flere slik kamper, og jeg gleder meg til ballen begynner å rulle igjen. Da kan vi igjen kjenne på nervøsiteten før kamp og forhåpentligvis også gleden i etterkant.

Av Steffen Larsen

 

Annonse fra Obos-ligaen: