Ny kjærlighet

I nesten 17 år var det ingen ting jeg heller ville enn at Mjøndalen skulle vinne fotballkamper.

I 17 år sov jeg på kontoret, spiste pølse i bløyta, vant på Consto og feiret i 5. etasje.

Nå har jeg lagt Arbeidergata bak meg, jeg ser Munkhaughjørnet i bakspeilet. Jeg kjører utenom Drammen, forbi Asker og gjennom Oslo. Så Lillestrøm. Så Kløfta - rart navn, men tross alt et sted jeg har hørt om.

Så blir det verre.

Jeg passerer steder som Kulmogrenda, Oppåkermoen, Skogbygda og Perstuen. Jeg kjører forbi grustak, jorder, skog og et og annet hus. Og bak vogntog, traktorer og gamle damer med nesa i frontruta og foten på bremsen.

Det tar drøyt to timer.

Så åpner skogen seg opp og motorveien ligger som en rød løper inn mot rundkjøringer, bruer og noe som ligner en by.

Stedet heter Kongsvinger, Gjemselund er stadion, elva er grå og drakta rød.

På Kongsvinger heter folk Dalsberget, Stormoen, Langrekken og Nystuen. Men de blir kalt Biffen, Luur og Brutus. Mange av dem har personlighetstrekk og/eller utseende som ville gjort Kjell Aukrust interessert.

Og jeg elsker det.

Ting kan kanskje ta litt tid og mye kan være ”kjett”. Men raringene er greie, hardtarbeidende og flinke. Og alle har et bankende hjerte for KIL.

Vi har svømt klokka sju på morgenen, løpt på Finnskogen, løftet vekter med Lasse Banan og hatt fire økter på en dag. Uten å klage.

Vi er litt gærne her inne i skogen. Vi hugger ved, drikker sprit og slåss.

Det skal faen ikke bli lett å komme herfra med poeng.

Turen til Jæren ble ikke som vi hadde håpet. Regn, vind og overtidstap er en cocktail jeg ikke gir mange kronene for. Jeg har opplevd det før, og det var ikke noe lettere i ny klubb; overtidstap sparker med dobbel styrke uansett hvor du er. Når ballen går via en, under en annen og spretter inn i feil hjørne ett minutt på overtid er det som å bli slått i bakhodet med en slegge så blod og hjernemasse fosser ut, river med seg hjertet på veien og legger seg som en diger klump midt i magen. Kroppen blir nummen og rar og klarer ikke lenger å utføre de mest grunnleggende funksjoner. Kanskje det er sånn det er å dø?

For en jævlig start i ny klubb: En kamp, ett tap og ett mistet liv.

På søndag er det ingen ting jeg heller vil enn at Mjøndalen skal tape en fotballkamp. Selv med en sønn på laget.

Rare greier.

Hvordan ikke bare hjertet, men også hjernen, kan være så troløs og svikefull.

Det sier nok mest om meg.

Men det sier også mye om Simon, Magne, Arnfinn, Joakim og Gunn.

Det sier ingen ting om Håkon, Arne, Marit eller Inger.

Velkommen skal dere være. Til mitt nye hjem, min nye kjærlighet.

Til Glomma og Gjemselund. Til rødt og hvitt.

Andre farger.

Men med samme lidenskap, galskap og vennskap.

Vegard.

Sikre deg billett til kampen her! Og ønsker du sesongkort, kan du følge denne linken!

Se også: Vi er KIL!