Det har rent mye vann i Glomma siden forrige innspill. Vi har tapt litt og vunnet litt. Jeg har feiret 16. og 17. mai på Kongsvinger, fått spekemat og pjolter, vært på dugnad med tre slagferdige drosjesjåfører og hekta foten i et stolben.

Og så har våren kommet. Etter å ha forsovet seg ganske så kraftig, bråvåknet den plutselig en dag, rev vinteren opp med rota og sendte den hodestups mot Fredrikstad i store flak.

Jeg liker ikke vinteren. Men uten disse kalde månedene som knapt slår opp øynene, smaker ikke utepilsen like godt. På samme måte som opplevelsene på de høye fotball-tinder ikke ville blitt så sterke om vi ikke uken før hadde kjent på flammene i helvete.

For fotballen gir og fotballen tar. Fra 0-3 hjemme mot Hødd til ”haraball og 5-0 til Vinger”.

Det finnes tre hovedkategorier tap; de nådeløse på overtid, de sjanseløse mot overmakten og de ydmykende - de som virkelig setter spor. Som for eksempel om man skulle tape 3-0 hjemme mot et nyopprykket lag.

Jeg advarte mot stanging i forkant - sjelden har det å få rett gitt mindre tilfredsstillelse. Hødd la ut tre feller som vi plystrende ruslet inn i; ett kast og to overganger. Da den tredje smalt føltes det som når jord treffer kistelokket - ingen vei tilbake. Det var bare å sette seg tilbake på benken og la realiteten skylle inn over seg. Jeg merket skammen trenge inn i hodet, klore nedover brystet og feste seg i mellomgulvet som en klo.

Her kan du sikre deg billett til KIL - Sogndal!

Så var det å stå til rette for faenskapet; forklare TV2, Glåmdalen og Radio Kongsvinger hvordan dette kunne skje. Mens syngingen og klappingen fra bortegarderoben smalt i ørene som en øredøvende applaus fra helvete. Å se og høre motstandere juble på egen hjemmebane har alltid testet min tålmodighet og viljestyrke. Slikt omformer nemlig smerte og skam til et voldsomt sinne på usedvanlig kort tid. Et sinne som presser på og vil ut. I yngre dager kom det dessverre ofte ut, i form av en irrasjonell og stygg ord-tsunami rettet mot den som stod nærmest. Med årene har jeg lært meg til å kontrollere det, men etter en lang natt med tunge tanker og lite søvn var jeg maktesløs. Da jeg rødøyd og olm - med rester av Stilnoct i årene - var tilbake på kontoret ved 6-tiden, eksploderte plutselig dette sinnet som en ukontrollert vulkan. Jeg sparket etter en bag som lå laglig til, bare for å oppnå å hekte foten i et stolben og knekke sammen i en haug av stoler, bag og rasende trener. Det var vondt også. Fysisk. I tillegg til gnagsåret på sjelen.

Tapet mot Hødd er et av de verste jeg har hatt. Både fordi tapet i seg selv var så jævlig, men også fordi jeg som ny trener på et nytt sted føler et ekstra ansvar når det gjelder å trekke klubben videre, tilfredsstille supportere og hjelpe spillere. Der og da kjente jeg på smerten over å ha mislyktes på alle parametere. Heldigvis var det bare tre dager til neste kamp. Og dobbelt heldigvis endte den kampen med seier.

Fotballen er et mektig spill i så måte, den tvinger livet til å gå videre. Og en seier er sterk nok til å blekne selv de grelleste tap.

Kampen mot Skeid 16. mai var så langt i den andre enden av skalaen at jeg bare så vidt skimtet Hødd-kampen i det fjerne. Vi hadde full kontroll fra start til slutt og vant lekende lett, etter fantastisk angrepsspill. Vi angrep med alt; infanteri, artilleri, flyvåpen og tanks - rundt, over og gjennom dem. Vi scoret på innlegg, klikk-klakk, dødball og brudd. Rune Luur, som vanligvis er vanskelig å imponere, var så begeistret at han mistet kontroll på både klokke og måltavle. Det endte med 5-0 og rundjuling. Eller ”haraball”, som vi sier på Kongsvinger.

Det var 16. mai, så det var bare å heise flagget, ta seg en øl og synge:

I hælja var det haraball og 5-0 til Vinger.

Stikk’en inn, pump’a opp, pul og drit, spell spar.

Stikk inn balla og resten av rasket du har og 5-0 til Vinger.

Heia KIL-gutt, heie KIL-gutt, det er der hvor kjøregutta bor.

(Melodi: Gøy på landet. Tekst: Rune Luur).

Sogndal er gode. Men ikke så gode at vi ikke kommer til å spille dem lave innimellom. Da blir det sikkert trangt og vondt igjen. De blir vanskelige å trenge gjennom, det blir vrient å få ballen i mål. Men, for å sitere den ene drosjesjåføren fra dugnaden her om dagen, som slet med å få en stor søppelsekk inn i en trang sjakt: ”Inn ska’n, selv om begge må blø”.

Vegard.

Se også: - Nei, nei, nei, jeg tør faen ikke vekke ham!