Vegards spalte: Nydelig møkkakamp

Jeg husker selvmålene og de løse tilbakespillene bedre enn når jeg var banens beste. De bitre tapene festet seg hardere enn de vakreste seire.

Totalt sett gir fotballen oss flere tårer enn fester. Flere anledninger til å sørge enn til å synge.

Så når man har 17-1 i målsjanser og vinner 3-0 foran 3500 mennesker i strålende sol må det være lov å ta seg et beger.

Jeg ristet i trærne utenfor Gjemselund og rasket sammen alle figurene som falt ned. Markedsmenn, trenere, frivillige, sponsorer, supportere og et tysk ektepar (som på en eller annen måte har blitt KIL-supportere). Og en lege. Det kunne være greit. Forresten; i slike anledninger er det ikke alltid vår kjære doktor er den første jeg ville henvendt meg til om uhellet skulle være ute.

Les også: Kjøper toppscoreren fri: Holtan blir permanent KIL-spiller

Sommerkvelden var varm og ølet kaldt. Jeg lente meg tilbake i campingstolen, kikket ut på Glomma som dovent drev forbi og åpnet en importert svenske. Den ga fra seg et lettelsens sukk, som om den gispet etter luft etter å ha vært innesperret i årevis. Det er verdens fineste lyd - glem barnelatter og panfløyte - lyden av en ølboks som åpnes en varm sommerdag slår alt. Jeg satte boksen til munnen og tenkte at det er lett å glemme all lykken som ligger gjemt i en kald pils etter seier mot en opprykkskonkurrent i en kronekamp på hjemmebane.

Vi bortprioriterte feiringen etter seieren mot Sogndal.

Vi betalte prisen på Gjøvik.

Vi lærer av våre feil.

Veni, vidi, vici - vi kom, vi så, vi vant. Det ble en nydelig møkkakamp på Melløs. Det var ikke akkurat sambafotball. Men det var ikke flaks heller. Det var en profesjonelt gjennomført bortekamp hvor vi jobbet hardt, forsvarte oss godt, scoret et fint mål og klorte med oss tre poeng.

Fotballag som vinner den type fotballkamper har en tendens til å komme ganske høyt på en fotballtabell.

Akkurat nå er vi klink på toppen etter seks strake og åtte seire på de siste ni. Da dommeren blåste av var jeg så glad at jeg nesten ga Espen en klem. Men bare nesten. En gang jeg har lite å skrive om skal jeg fortelle litt om forholdet mellom Espen og meg. For det er ikke helt vanlig. Det er ikke noe farlig heller. Ikke så lenge vi vinner.

Gutta er i form. Mapei-testen underbygget det. Rune Luur derimot, mangler både form og selvinnsikt. Han tok frivillig av seg trøya og steg opp på den stakkars vekta. Så, tilsynelatende uten både skam og frykt, pekte han på fettklypa. Italieneren kikket skeptisk på Rune, så på klypa og så på Rune igjen. Det er dyrt utstyr, må vite. Klypa gapte så kjeven nesten gikk av ledd. Den bet og bet, men det er ikke lett å feste en klype på en hvalross. Omsider fikk den tak, med nedslående resultater. Tyngdekraften har tatt både magen og alt sammen hos Rune Luur. Kroppen har på en måte sklidd ned fra brystet, i retning knærne, som om den var en iskake som har smeltet for så å bli puttet tilbake i fryseren. “Twenty-four. All time high”, sa italieneren. Etter en liten tenkepause nikket Rune Luur tilfreds, klappet seg på tromma og skrøt: ”76% av denne maskinen er altså muskler og bein”.

Les også: Ny langtidskontrakt på Holmé: - Jeg er blitt glad i denne klubben

En gjenstand i bevegelse vil fortsette i samme retning - det er en av fysikkens lover. Og jo større en rullende snøball blir, desto vanskeligere er det å stoppe den. Akkurat nå føles det som om ingen ting kan stoppe oss, vi finner alltid en måte å vinne på. Vi rundspiller noen, vinner kontrollert mot andre og har litt flaks innimellom. Men vi vinner. Det er akkurat det topplag gjør. Vinner.

Men nå er det ny søndag, ny kamp og alt kan skje. Alt det gode eller alt det vonde. Det aller beste eller det aller verste. Sånn er det. Hver jævla søndag.

Det er det fotballen gir deg.

Bare fotballen kan det.

Vegard.

Oppgjøret mot Start har avspark kl. 15:00. Her kan du sikre deg billetter!