Mikas KIL-farvel: - Jeg vil si takk til alle jeg har møtt her

Mika Lehkosuo ble ansatt som KILs nye hovedtrener før 2020-sesongen, og kom med en CV det luktet svidd av.

Finnen leverte opprykk til øverste nivå på første forsøk med Honka i 2006. Han har vunnet ligacupen to ganger med Honka og en gang med HJK Helsinki. Han har vunnet cupen med Honka og tre ganger med Helsinki. Han har også tre seriegull med Helsinki, i tillegg til å ha kvalifisert laget til gruppespillet i Europa League.

Tilføyer man at han som spiller har fartstid i Serie A og for Finlands A-landslag, der han også har vært assistenttrener tidligere, blir det en i KIL-sammenheng ganske voldsom merittliste.

Det blir det faktisk uansett hva og hvem man sammenligner med.

Stor rolle i Finland

Dessverre gikk det galt med Lehkosuo ved roret i den merkelige 2020-sesongen, og han fikk i stedet andre arbeidsoppgaver på Gjemselund. Det kommer vi tilbake til.

For etter tre år i klubbhuset langs Glomma, går ferden nå videre til hjemlandet og jobben som hovedtrener for det finske U21-landslaget.

Jobben inkluderer også tett oppfølging av de yngre landslagene og trenerne der. Mika, som er en arbeidsmaur av de sjeldne, har samtidig som han har avsluttet forpliktelsene sine i KIL, allerede fått satt opp en del møter med nye medarbeidere.

- I tillegg til U21-laget, skal jeg ha en rolle som ligner litt på det jeg har hatt her, med oppfølging, analyse og tilbakemeldinger til trenerne på de andre landslagene. En slags trenerutvikler for dem, så det er en stor rolle, sier Lehkouso.

Da har han akkurat vært innom klubbhuset for å rydde pulten og levere nøklene til inngangsdøra. Plutselig finner han også en annen nøkkel, som han tror er til garderoben til juniorlaget.

Les også: Adem er klar: - En lys levende KIL-legende

Glad i menneskene

Ordet han bruker for å beskrive følelsen rundt nye utfordringer og ny jobb, er det engelske «excited». Det kan til dels oversettes med «spent», men det dekker det ikke helt. At han gleder seg og ser frem til det, må nok tilføyes.

- Normalt, når noe endrer seg i livet og man ser frem til en ny utfordring, er man excited. Slik er det for meg også. Skal jeg beskrive det, med å møte nye mennesker og et nytt miljø, blir det excited.

- Samtidig er det så klart litt trist også, for jeg er blitt ganske bra integrert her. Min skuffelse er språket. Jeg skulle snakket norsk bedre, sier Mika på engelsk.

- Men du skjønner norsk godt!

- Jada, det gjør jeg. Og jeg har fått oppleve Norge som land. Nord, sør, vest, kyst. Det er et vakkert land, og jeg vil savne det når jeg ikke er her. Og folkene her. I KIL, rundt KIL. Ikke bare i Norge, men i Kongsvinger. Det er en fin, liten by. Det er viktigste er alle folkene. Det er så mange fine mennesker.

For mannen som fyller 53 år i januar har levd om lag 50 av dem i hovedstadsområdet rundt Helsinki, en by omtrent på størrelse med Oslo.

- Jeg er vant til den trafikken og alle menneskene der, og kom også hit av den grunnen. Å se og oppleve noe annet. Her er det bare et par trafikklys og lite trafikk. Eller, nå med den broen er det litt ekstra, da, sier Lehkouso og smiler.

- Jeg har kunnet bruke sykkelen min i noen minutter til trening, kunnet gå et par minutter til økter i hallen. Alt er nært, og det er helt annerledes. Naturen, med Finnskogen, er også nært. Jeg tror det var viktig å oppleve noe annet. For barna også, der de har hatt andre avstander til hobbyene sine og til skolen. Vi har trivdes veldig godt her.

Godt integrert

Barna er godt integrert, og de fortsetter på skolen her i hvert fall frem til sommeren. Kona har fått jobb i den olympiske komite i Finland, men kan jobbe herfra en stund.

- Dattera mi, med Victory dance, venner og treneren hennes, Ida. Den yngste sønnen min snakker flytende norsk og spiller fotball for KIL. Vi blir nok værende på Kongsvinger, i hvert fall frem til i sommer, så får vi se, sier Mika, som i tiden mellom slagene med Finlands U21-lag fort kan bli å se på KIL-akademiets økter en gang i blant.

Lehkosuo startet med å nevne alle menneskene. Etter tre år er det de som har gjort mest inntrykk på ham.

- Alle har vært så vennlige, til meg og familien. Nå har jeg vært her i tre år, i forskjellige roller. Jeg kom som hovedtrener. Vi lyktes ikke. «Shit happens».

Men Mika har ikke helt klart å glemme det som skjedde i hans første sesong her. Til det er han for ærgjerrig og profesjonell i jobben.

- Når trenere får sparken, er det alltid en mulighet til å bli en bedre trener. Det er min holdning til det å få sparken. Jeg kan kanskje fortsette som hovedtrener i 15 år til. Da blir jeg sannsynligvis sparket en gang eller to til også, sier han med et smil.

- Det er naturlig i dette yrket.

Grubler over 2020

For i blant tenker han fortsatt tilbake til 2020-sesongen, da alt gikk galt.

- Hva skulle jeg gjort annerledes? Korona overrasket oss i mars, etter 1,5-2 måneder i jobben. Så hadde vi to måneder uten treninger. Etter det fant vi aldri tilbake til rytmen, i trening eller kamp. Noe rart skjedde der. Så klart er det et par ting jeg kan peke på som jeg skulle gjort annerledes, men fortsatt er det noen svarte hull rundt hva som egentlig skjedde da. Tankene rundt det, kommer til å følge meg til graven. Men slik er livet, jeg kan takle det.

Og litt uvanlig endte det med at hovedtreneren som ble fjernet fra setet sitt på trenerbenken ble værende i klubben. Nå med andre arbeidsoppgaver, som han har skjøttet til fulle.

- Espen ville at jeg skulle bli her og fortsette ut kontrakten min. Jeg håper at jeg også har gitt noe tilbake til klubben, i forskjellige roller. Til folkene og til trenerne spesielt, på førstelaget og på andre lag. Jeg har mange gode minner, fra turer vi har hatt sammen. De fleste har vært en fornøyelse, men ikke i de minuttene etter at vi har tapt. Men det er jo også en del av det.

Les også: Rabatt på sesongkort før nyttår

Lehkosuo mener nøkkelen er å leve og kose seg i øyeblikket, og at man som hovedtrener i fotball aldri vet hvor veien går.

- Nå putter jeg all min engergi og fokus i ny jobb. Jeg håper forresten at vi møter Norge en dag. Så skal jeg som sagt også følge de yngre lagene, og prøve å få en bedre systematikk der. Det er OK nå, men jeg vil prøve å bruke min kunnskap om det for å gjøre ting bedre i Finland. Hva som kommer etter det, vet man aldri. Kanskje er jeg der i ti år, kanskje i to.

Følger med på klubben

Han er ærlig på at han som landslagstrener kanskje vil savne det han elsker aller mest, nemlig å være på feltet hver eneste dag med spillerne.

- Hvis du hadde spurt meg for fire-fem år siden, ville jeg svart at jeg aldri ville blitt landslagstrener, for jeg elsker å være med spillerne, analysere, planlegge, se på forrige kamp, inn mot neste kamp, neste trening. Vi har nærmere 50 kamper i året. Nå blir det vel rundt ti. Hvem vet hvor veien går, kanskje jeg om et år eller tre er veldig komfortabel med å jobbe slik?

- Kanskje ser vi deg igjen i en klubb i Norge eller i et annet land?

- Nå vet jeg mye mer om Norge og norsk fotball. Jeg kjenner flere folk her og man vet aldri hvor man får en kobling til folk. Men Australia høres okei ut det også, sier han med et smil, samtidig som blikket går til den iskalde elva utenfor vinduet.

- Men vi som har levd i nordiske land hele livet, er ikke så redd for vinteren. Vi tåler det.

Les også: Trenerteamet er komplett: Magnus (26) er siste tilskudd

Nå er hans tid i KIL over, i hvert fall for denne gang. Lørdag gikk turen hjem til Finland for julefeiring sammen med familien.

Før avreise har han noen siste ord:

- Jeg vil si takk til alle jeg har møtt her, og vært så heldig å få lov å jobbe sammen med. Jeg ønsker dere masse suksess. Nå kommer det en ny trener, og jeg tror KIL har masse potensial. På en måte puster hele byen fotball, og hele byen er koblet sammen med KIL. Det er denne klubben som gjelder her! Det er masse potensial her, og kanskje kan KIL ta steg fremover og en dag spille i Eliteserien igjen.

- Jeg kommer til å følge tett med og venter på den dagen!